”Sofavelger” er et skjellsord. Å ikke benytte sin stemmerett er å ikke gjøre sin samfunnsplikt, heter det. Det er jeg i utgangspunktet enig i, dersom det å ikke delta i valget skyldes mangel på engasjement eller mangel på samfunnsbevissthet. Jean Paul Sartre sa for femti år siden, at det å ikke stemme var det samme som å gjøre seg selv til offer for politikken. Derfor stemte han på det franske kommunistpartiet, som han var dypt uenig med. For ham var antakelig kommunistene den gang ”det minst grusomma partiet”, som komikeren Per Inge Torkelsen sier om Venstre i dag. Men for å sitere en annen dikter fra den samme perioden, Georg Johannesen: Av to onder behøver man ikke velge noen.

Problemet ved dette valget er ikke at vi mangler partier å stemme på. Personlig hadde jeg ikke hatt noen problemer med å velge, dersom ikke våre politikere har lagt det slik til rette at vi ved å stemme på ett parti, får to med på kjøpet. Tilgift, heter det i handel og vandel. Vanligvis sier vi ikke neitakk til å få noe ekstra, men det hender at det man tilbys ikke er av interesse.

Problemet ved dette valget er at vi er blitt presentert for to regjeringsalternativer og to statsministerkandidater. Problemet er at vi ved å stemme på dem, får noe på kjøpet som jeg ikke vil ha. Av prinsipielle grunner velger jeg derfor å la være å velge ved dette valget. Etter min mening er dette like aktverdig som å bøye seg for det fait accompli som de to regjeringsalternativene representerer. At partiene på forhånd konstruerer to regjeringsalternativer, før velgerne har sagt sitt gjennom stemmegivningen, er respektløst og udemokratisk og får meg til å føle meg som stemmekveg.

Jeg er fullt ut oppmerksom på at slik som den parlamentariske situasjonen er, og sannsynligvis også vil bli etter den 12. september, må noen samarbeide for å få til en arbeidsdyktig regjering. Men det er ikke likegyldig for oss velgere hvem som samarbeider med hvem. Og når den ene valgkommentator etter den andre slår fast at det i realiteten er lite som skiller mellom de to regjeringsalternativene i praktisk politikk, burde vi som velgere få lov til å velge på grunnlag av vår vurdering av de mer prinsipielle, de verdimessige ulikheter mellom partiene. I norsk politikk er de ikke store, men de er der. Min forståelse er at de verdimessige forskjellene er større mellom partier innad i de to koalisjonene enn mellom de to statsministerkandidatene.

Jeg forstår ikke hvorfor Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i utgangspunktet står på hver sin side i regjeringsspørsmålet. Arbeiderbevegelsen og kristne har på viktige områder et felles verdigrunnlag. Solidaritet og omsorg for de svake. Ansvar for hele samfunnet, basert på kunnskap og etisk refleksjon. Ikke minst Kristelig Folkepartis fokus på internasjonal solidaritet faller sammen med arbeiderbevegelsens fineste tradisjoner. Dette burde bety mer enn tilsynelatende uenighet om spørsmål som hausses opp til uoverstigelige motsetninger og godt tabloidstoff. I hvert fall burde de ikke på forhånd binde seg opp til ikke å kunne forhandle om regjeringssamarbeid når valgresultatet foreligger.

På gater og torg står politikerne som kremmere og selger seg for å oppnå velgernes gunst. Hvem av dere tilbyr mest? For min del må jeg denne gangen si neitakk til dere alle. Jeg liker det ikke, men det er ikke bare dere som stiller til valg som har integritet å ivareta. Det gjelder også hver enkelt velger. Derfor velger jeg sofaen ved dette valget. Ikke i protest, men fordi det å ikke velge også er et valg.

Jan Gjerde