Hvorfor stiller ingen spørsmål ved den vedtatte sannheten om at man sier sin mening kun ved å stemme? Hvorfor aksepterer man at andre bestemmer hvem man skal kunne stemme på, at forhånskummuleringer gjør dine egne uvesentlige fordi dine er i overveldende mindretall, at partiledere fra andre fylker og landsdeler står oppført på valglister i ditt fylke, at vi ikke har hørt et knyst om utbyggingen av stortingskvartalet som skal sikre at det er plass til personlige sekretærer for alle stortingsrepresentantene i Norge?

Hvorfor aksepterer vi at partiene i Norge har samme representasjonsfilosofi som IOC?

Hvorfor aksepterer vi at ingen politikere stiller spørsmål ved egen troverdighet og prater som om økonomisk teori er sannhet og virkelighet? Hvorfor aksepterer vi at kommunesektoren går svakt når as Norge går så det suser? Hvorfor aksepterer vi at det at alle politiske partiene er uenige når de sier akkurat det samme, og dessuten ikke kan få endret noe uansett fordi byråkratiet står så sterkt? Hvorfor aksepterer vi at man tenker kroner og øre, og ikke nytte og følelsesmessige verdier i helse- og skolevesenet? Hvorfor aksepterer vi at Norge ikke skal utvikle seg og ligge langt framme innen forskning og utdanning? Og om det skjer, skal det helst være gratis.

Hvorfor aksepterer vi at det er andre regler for tillitsvalgte i politiske ungdomspartier enn for andre tillitsvalgte i frivillige organisasjoner når det gjelder betingelser fra Lånekassen? Hvorfor aksepterer vi at det krangles om titalls millioner kroner i statsbudsjettet, når ingen har undersøkt om det lønner seg med 165 ansatte stortingsrepresentanter i stedet for halvparten og heller et mer effektivt byråkrati?

Hvorfor aksepterer vi at å stemme er den eneste måten å endre dette på?

Kanskje fordi vi er idioter og har de lederne vi fortjener.

Espen