Jeg er sannsynligvis i den velgergruppen SV er reddest for å tape. Nokså ung, ganske radikal, høy utdannelse. Politisk slett ikke apatisk, tvert imot svært engasjert, men engasjert på en slik måte at jeg har veldig vondt for å gå til stemmelokalene i det hele tatt.

Jeg vil trenge å overbevises om at jeg bør stemme. Jeg føler sterkt at Stortinget er et supperåd, uten reell innflytelse, med en felles ideologi jeg ikke kan bekjenne meg til og i den grad den har tilsynelatende innflytelse, så har jeg ingen påvirkningsmulighet overhodet selv i spørsmål der jeg har svært mye kunnskap. Borgerplikt? Nei, jeg føler tvert imot at det å stemme nå er å gi legitimitet til noe som ikke bør ha legitimitet. Jeg kunne like godt stemt i Idol.

Det er visse ting politikerne må forstå når det gjelder forholdet mellom seg og befolkningen forøvrig. Punkt en er å ikke fjerne seg fra befolkningen. Sørg for at beslutningene som må taes, beslutninger som er nødvendig for å organisere samfunnet, taes nærmest mulig det den gjelder. Punkt to er at det er en del ting en ikke legitimt kan regulere. Spesielt gjelder dette mellommenneskelige forhold, som hvem jeg har lov til å omgås, hvem jeg har lov til å kalle venner, hvem som kan bli min kjæreste. Hvis politikerne tråkker over på dette punktet bryter man sin sosiale kontrakt med befolkningen, og etter dette har man ikke lenger legitimitet i mine øyne.

Dagfinn Høybråten hadde et innlegg, jeg tror det var i Dagbladet, der han argumenterte for at prinsippet om at beslutninger skal gjøres nærmest mulig den det gjelder er det bærende prinsippet i kristelig-demokratisk tankegang, og slik, argumenterte han, er det basis for den nåværende regjeringens arbeid, og også for EU.

Omsatt i praktisk politikk betyr dette... Øøøø, såvidt jeg kan se, null og niks. Fine ord. Men sprøyt og pølsevev. Løgn og bedrag. Tvert imot, det jeg opplever ved all politikk er nettopp ønsket fra de som sitter sentralt i å styre mest mulig, og gi minst mulig frihet til dem som sitter nærmere der det faktisk får betydning.

Det gjelder EU-lovgivning, men det gjelder også Clemets utdannings- og forskningspolitikk i universitetssektoren. Jeg jobbet hardt for å få til lokale reformer, og jeg møtte mennesker som hadde veldig mange gode ideer. Men det strandet på ressurser og tid til å sette dem ut i livet. Nå har man fått tredd mange av ideene nedover hodet, men uten fleksibilitet, uten lokale tilpassninger, og med en rekke misforståelser som burde vært unngått.

Så ser jeg selvfølgelig SV-politikere som nikker gjenkjennende, og tror at de har nøkkelen til å få meg til å stemme, for SV skal selvfølgelig gjøre dette anderledes.

Beklager, men jeg kan ikke ta dere på deres ord! For det første blir man en førsteklasses kamelsvelger av å sitte i posisjon. Det finnes nok av mektige krefter man må jobbe med, og jeg tror at verden har blitt sånn at dette ikke kan gjøres noe med i løpet av en fireårsperiode.

For det andre tror jeg rett og slett at makt er korrumperende. Det er bare menneskelig at det går galt når man kommer i posisjon. Ikke ta det personlig, men vel, om dere hadde hatt makt, så hadde det gått galt med dere også. Meg også.

La oss ta behandlingen av de siste endringene i åndsverksloven som eksempel, siden jeg har tatt den opp her før.

Det blir så overtydelig hva slags supperåd Stortinget har blitt når kulturministeren går ut og oppfordrer til boikott av det hun er i ferd med å gi beskyttelse. Nå er det ikke alltid riktig å forby ting man ikke liker, men det viser så veldig klart at man ikke har innflytelse når man må gi lovbeskyttelse til noe man mener er galt. Og later som markedskreftene kan løse problemet ved omfattende boikott...

Vel, la meg forklare et par ting med slike boikotter: Da jeg sist kjøpte datamaskin, bestemte jeg meg for å bygge den selv fra deler. Kjøper du en ferdig maskin kommer delene fra så mange steder at du ikke har kontrollen. Bygger du fra deler kan du undersøke hva slags politikk og lobbyvirksomhet de ulike produsentene driver med. I USA kan man f.eks. undersøke hvilke kongressmedlemmer man sender penger til. Det var rundt 30 produsenter jeg gjorde dette med. Når det gjaldt selve harddisken gikk jeg enda grundigere til verks: Jeg visste det hadde nettopp vært en avstemning i en standardiseringskomite om man skulle bygge inn systemer i alle harddisker som ga kontrollen over disken til underholdningsindustrien. IBM hadde utviklet denne teknologien, som jeg finner moralsk forkastelig. Forslaget falt heldigvis, og jeg ville kjøpe disk av dem som stemte imot. Etter en del graving fikk jeg tak i utdrag av møteprotokollen. De som stemte for fikk en mail "dere mistet nå et salg på grunn av denne stemmen". Dette tok meg noen timers arbeid, men faktum er at det er her makta ligger. De er disse mektige firmaene som skriver lovene, ikke supperådet på Stortinget.

Men hvor mange er villig til å undersøke så dypt? 4-5 stykker i dette landet? 1 av en million mennesker? De skjelver vel neppe i buksene over å tape 1 av en million salg på grunnlag av moralsk forkastelig lobbyvirksomhet... Hvilket betyr, vi har verken makt til å la være å kjøpe produkter vi ikke liker, og våre politikere har ikke makt til å avvise lovgivningen disse produsentene kommer med. Flotte saker.

Når dere vedtok åndsverksloven brøt dere også en viktig sosial kontrakt med befolkningen: For å få denne syke ideen til å gå ihop begynte man å snakke om "fremmed hjelp" og slikt: Altså dere måtte regulere hvem jeg har lov til å kalle venner. For meg er dette utilgivelig. Dette er et så alvorlig brudd på forholdet mellom politiker og befolkning at jeg kan ikke gi legitimitet til systemet som gjør dette.

Åndsverksloven handlet aldri om å balansere interesser, for ingen av de den er ment å gi rettigheter har noe å vinne på den, det det handlet om var ekstra-demokratiske lobby-prosesser, det handlet om den totale mangel på forståelse og kunnskap. Det handler om at de som sitter med makta ser på teknologi som en ting man ikke skal forstå. Det er magi, og sånn skal det forbli. Det er selvfølgelig unntak, men de er så ubetydelige at det er intet grunnlag for reform.

Hele prosessen her var en digert langefinger til befolkningen generelt og ungdommen spesielt. En trenger ikke snakke om apatisk ungdom, fordi politikerne har kun gjort seg fortjent til å få en langefinger tilbake.

Ungdommen slutter rett og slett å stemme fordi det ikke er noe poeng i å stemme. Stortinget har så liten relevans at det ikke er verdt et kvarters tid, og i den grad det har relevans, så er det en diger langefinger.

Tanken min, ved å la være å stemme, er derfor at valgdeltakelsen blir så lav en dag at man forstår at man ikke lenger har legitimitet, at man blir innstilt på å diskutere hvordan hele måten samfunnet tar beslutninger på skal reformeres. Dette klimaet eksisterer ikke i dag, og det virker ikke som et regjeringsskifte kan gjøre noe med det.

Det blir derfor viktigere å signalisere mangel på legitimitet enn å bidra til regjeringsskifte.

Så neste steg er å involvere befolkningen i mye høyere grad i beslutningene. Nettet gir oss en unik mulighet til å utvikle et langt mer direkte demokrati. Den muligheten må vi gripe. Vi må bort fra at befolkningen er tilskuere, med mulighet til å sende stemmer, omtrent som ved populære TV-show. Vi må over det nivået.

Jeg kan ta fullstendig feil. Jeg ønsker derfor å bli overbevist om at det er riktig å stemme. Jeg er åpen, men argumentene skal være sterke! Men husk at argumentene for at man skal stemme vil være viktig for mange mennesker, det kan være verdt det!

Kjetil Kjernsmo